Til Ungdommen 2016 (fritt etter Nordahl Grieg)

“The ravaged face in the mirror hides the enchanting youth that is the real me” – Mason Cooley

 

Kringsatt av tv-show
gå inn i din tid
Midt i en selfie-storm
hvem skal du bli?

Snapchat har gitt deg mot
der kan du spre deg
inne bak bildene
kan ingen se deg


Vi som formaner deg
svingte med sverd
selvgodt om livet vårt
menneskers verd

Men lot deg stå igjen
Hva skal du mene?
Sangen har stilnet nå
Du står alene


Stilt hugges skogene
har du forstått?
Hva vi har gitt til deg
Hva du har fått?

Vi var så opptatte
rakk ikke nå deg
men vår elendighet
lesset vi på deg


Gjem alle sanger om
alt stort som var
brenn alle fanene
glem alle svar

Ennå doserer vi
selvsikre, blasse
det å forandre seg
krever så masse


Du er fra ungdommen!
Gjør det du vil!
Du eier fremtiden
du får det til!

Spreng alle skjermene
alt de kan gi deg
er bare skyggen av
stjernene i deg


Verden er virkelig
Facebook er blind
Fremtiden banker på
Nå er den din

Nå kan du spørre der
vi mangler svaret
trolling og tommel ned
sletter du bare


Vit at vi trenger deg
vit hva det gjaldt
Mister vi ungdommen
mister vi alt

Langsomt så blir du vår
venn og beskytter
du som går foran oss:
Si at det nytter!


Lille Promille

Lille Promille i hagen står
Potetkniv i handa og rufsete hår
Hvorfor så stille, lille Promille
Kanskje du skulle satt potet i vår?

Hymne til den moderne rasjonalitet

“The cost of sanity in this society, is a certain level of alienation”
― Terence McKenna

 

Og Nordmannen har båret stein, og tre og busker felt
ha ynk med dette naut som ikke tenker rasjonelt
der berg og bakker bratter seg, der vinterstormen slår
der grov han tufter, bygget hus, og ryddet seg en gård


På husmannsplass og seter, han jobbet og ga tål
det ble en sekk poteter, noen epler, og litt kål
Og sta og stridig var han, der han gikk med krummet rygg
– For det man har, det har man. Det er best å være trygg


Men nå! Nå kan han slappe av – den gamle tid er gått
Frukttreet kan han kappe av – det var nå støtt for smått
Når langtransporten dundrer, ved et gjengrodd åkerkjerr
kommer livet vi beundrer: rasjonelt – med liten r.


Tonn med tyske gen-tomater, sveitserost og polsk paté
Du som fortiden forlater: Reis til by’n og bli gourmet
Ikke gå og vims i bygden, ikke stå igjen og sperr
for de vogntog som passerer: rasjonelt – med liten r.


Men hvem skal så forhindre, at det gror igjen for godt
Norges mosaikk blir mindre: Den var tuftet på alt smått
Alle rare fargebiter, fra hvert sogn og fiskevær
Hver en liten, stridig sliter – som har bragt oss dit vi er


Vi har blaff fra tredve-tallet, nå i vår moderne tid
Vi ser statsledere falle, mange ruster seg til strid
Da sprenger vi vårt spiskammers, og jubler likevel
Er det slik det er – med liten r – å være rasjonell?


For de som gikk her før oss, viste stor besindighet
der Klokskap var det omvendte av rasjonalitet
man sparer til fremtidig tarv, to slektsledd ser man frem
hvis arven skal forbli en arv, et hjem forbli et hjem


Der lyng i kveldssol bader, her i fjellets skarpe luft
Her hvor ingen glassfasader, sperrer utsyn og fornuft
står jeg støtt og tenker tanken, stundom sorgtung, stundom tverr
Ni bokstaver, Norges svøpe: rasjonell, med liten r.

Nattmann

“Whoever thinks of going to bed before twelve o’clock is a scoundrel.”
― Samuel Johnson

 

Jeg er nattmann, jeg våkner om natten
Mørke svisj langs motorveirabatten
Snudde skilt ved butikker, små stjerner som kikker
Jeg føler meg sikker
når dagen sitt gys
solens tannlegelys
har druknet i måneblått vann.

Det er natt. Og jeg tenker: Kom an.

Færre små tanker som spriker
Langs nattstille, kaldsvarte viker
Da løsner en klemme, ting tar til å stemme
Sitt ned. Vi er fremme
Se båten som siger
Se månen som stiger
Det blir flak, det som før kun var fliker
Langs nattstille, kaldsvarte viker

Det er natt, og her sitter en mann.

Murkanter. Steinvegger. Tømmer.
Mørke felt, som en drøm imot drømmer
som dagslyset bringer. Når mennesker svinger
seg. Løper jeg, springer
dit skyggene venter
Der blodet mitt henter
seg inn. Til det senere strømmer

Langs murvegger. Steinkanter. Tømmer.

Jeg lytter. Jeg sitter og venter
Andre sover. Jeg våker. Jeg henter
frem alt jeg bar med meg, når ingen kan se meg
gjør det noe med meg
Fåfengt å forklare
det. Sånn er det bare
Skinn solen! På gutter og jenter

Jeg er nattmann. Jeg sitter og venter.

Det er mørkt. Og det puster så stille
Det blir ro. Det som før kjentes ille.
Vaiende greiner. Små bortgjemte steiner
Små kryp under bregner
De reiser de òg!
Med vårt dødsdømte tog
Et blikk gjennom tilsotet brille

Det er mørkt, og jeg puster så stille

Jeg lunter og tenker og bier.
Stø knasing fra grus over stier
Nå sover de alle. Om stenen skal falle
La stenen få falle
Jeg går her og minns
Jeg lever. Jeg fins.
En skipsfløyte tuter. Og tier.
Stø knasing fra grus. Over stier

Famler jeg bare i blinde?
Hver kveld, når jeg ser dagen svinne
må jeg lukke kartet. Og møte det svarte

Har du også sett lyset der inne?

En ødelagt versjon av meg sjøl

“I think it’s quite depressing that people never realize the true beauty of self-destruction; That people are too busy trying to fit the image of perfection than to come to reality with the fact that the world is just a disaster”
― ukjent

 

“Once upon a time, there was a lovely little sausage called Baldrick and it lived happily ever after”
― Baldrick

 

Når solen står opp over åsen
é det den samme solen eg ville ha sett
om eg hadde levd mitt liv helt anderledes
om den veien som ble svingete hadde vært rett
ville de samme dagene møtt meg
det samme vær, den samme tid, den samme menneskehet
men et sted så skjedde noe så knakk meg
og det é bare eg så går rundt og vet

Eg é en ødelagt versjon av meg sjøl
eg skulle drokke farris men eg drikker bare øl
eg skulle vært forsker, lege eller advokat
istedet står eg her på Nav for å få penger te mat
Eg skulle bodd i et hus, eg lever i et høl
eg é en ødelagt versjon av meg sjøl

Du smiler te meg over bordet
nesten et fremmed smil, og eg titter ned
for i hodet mitt ser eg alltid sporet
Et egentlig spor, mot et egentlig sted
Der vill´ eg vært meg sjøl, men samtidig
hatt andre vaner, andre vyer, ville vært en mann
Og modig brutt mine bølger med baugen
Ikkje en sprukken snekke som slår mot land

Eg e en ødelagt versjon av meg sjøl
Eg ville gått meg frisk der eg no stavrer meg støl
Eg bodde en gang i en fremmed by
og for å svelge det som hendte mått´eg begynne på ny
Og smerten sved og sved, eg bare hev på mer køl
Eg ble en ødelagt versjon av meg sjøl

Skjønt det fins et par forsonende trekk
de eg no tar til mitt hjerte, vill´eg føyset vekk
de eg no hjelper frem, vill´eg ha trakket ned
Eg va på vei te å bli cocky. Eg sluttet med det

Som en ødelagt versjon av meg sjøl
Sitter eg alene i timer og griner en pøl
og det blir verre, det der, for eg ser tiden gli
eg glir lengre og lengre vekk fra han eg egentlig skulle bli
Han står og vinker bakom pannen her vi tar en øl
Eg og en ødelagt versjon av meg sjøl
Han sier hadet
te en ødelagt versjon av meg sjøl
Han sier goodbye
Te en ødelagt versjon av seg sjøl

Musikk er som tall som går fort gjennom hodet

“Music is the pleasure the human soul experiences from counting without being aware that it is counting”
― Gottfried Wilhelm von Leibniz

 

Musikk er som tall som går fort gjennom hodet
Hver samklang en sum
Hurtige strykere: Remser med sifre
Bladverk og ansikter: Billedrasteringer
Løser seg opp og blir piksler som faller
lander i gyldne tromboner
drypper fra harpene
drysser fra felene
samler seg inne i Mozartkulene, knekkes åpne
stiger i hjernen som bruspulver

Tall er naturen i kode
Musikk er som tall som går fort gjennom hodet

Svirrende strenger har tilhold i cellene
Protoner og og riff
Stramme membraner: En bassgang i mylderet
Våkne enzymer: Ad lib over tema
G, C, A
Vugger rundt kjernen med åpne forholdninger
Klipper og limer
i lang Passacaglia
Broer av proteiner
Griper hverandre

Fremtakt og baktakt, naturen er tellende
Svirrende strenger har tilhold i cellene

Faste tangenter fant plass i atomene
skall over skall
trinn over trinn, og den lyden du hører
kvantenes skalaer, C, D, E, F
G, A, H, C
Mønstre, som tweed og sjakkruter
russiske dukker over hverandre, den innerste hel
tikker i telleverket, blinker i detektoren
oppstår fra ingenting
fanges som skalatrinn,
alltid som skalatrinn, linjene glir
kurvene glir
det mykeste myke, det svimlende største glir
over en-to-tre, en-to-tre-fir´

Atomskall, membraner og klode
Tall er naturen i kode

Og musikk er som tall som går fort gjennom hodet

Jeger og sanker

“Make each day a new horizon.”
― Christopher McCandless

 

Jeg blir mer og mere jeger og sanker
jeg savner fjell og dyr og langsom takt
det står armeringsjern i mine tanker
fra alt moderne jeg har tenkt og sagt

Nå vil jeg rusle over åpne glenner
der ingen kameraer følger med
og plukke spydet opp med støe hender
og se mot byen, dagen byen brenner
og vite verden er et annet sted

I byen bodde jeg. I en kulisse
der dagens flimmer aldri ga meg fri
Men bakom byen går det an å risse
En strek i steinen, ment for evig tid

Er det en hjortebukk jeg står og tegner?
Med stålet plantet i sin brune ham
møter den blikket mitt i det den segner
Der ser den ydmykhet, men ingen skam

Og vinden risler under trærnes ranker
og spydet heves over blodets strøm
Det er natur, det hjertet mitt som banker
la kastet hvisle gjennom mine tanker
og spidde sofakrokens tomme drøm

Når hun du elsker ikke elsker deg lenger

Blimey. It happens again, and again…


En ny dag er kommet. En ny dag er gått
Og mangt er begrublet, og lite forstått
Du våkner. Du strekker frem armen
Mot solstråler blindt ifra karmen

Og minnet sin tennhette fenger

Det skjedde så langsomt, men likevel brått
når hun du elsker ikke elsker deg lenger

 

Du går gjennom flyvraket. Styrten var lang
Så lang at den nesten ble hverdag. Så pang.
Befrielse. Angsten fikk slippe.
Rolig nå. Undersøk. Trippe

Blant minner som ligger og slenger

Det er som du ser dem for første gang
Når hun du elsker ikke elsker deg lenger

 

Herreløst hittegods. Ting hun har glemt
Ting som er oversett. Ting du har gjemt.
En CD, en brille, et foto
Dyrepark, aper, og oss to

Kom gråten? Nei, latteren sprenger

For skjemt blir til alvor og alvor blir skjemt
Når hun du elsker ikke elsker deg lenger

 

Så rydder du skap, og så rensker du kott.
Du smiler. Vel, greit nok. Forgangent. Forstått
Steng fortiden. Nå skal her leves
og du ser ikke hvordan det streves

Hvordan skipssiden knirker og krenger

For du strammer hvert stag og du skalker hvert skott
Når hun du elsker ikke elsker deg lenger

 

Så blir du en tilskuer. Se hva du gjør.
Én hånd tar en koffert, én åpner en dør
Og solen står blindt imot pannen
Du tenker: Det fins vel en annen

Der bakenfor alt det som stenger

Men ingen skal finne ham som sto der før

hun du elsker ikke elsket deg lenger

Til Reidar Geir

Det var ingen som deg, Reidar Geir. 
— —


I byparken står der
et kirsebærtre
Hvergang det ble vår der,
gikk vi for å se

Og satt der, til kveldens brumming
ble nattesval susing og summing

 

Da diktet du sangen
som jeg kunne låne
du sa at den handlet
om sol og måne

Vi sitter, mens byen sover
med vårblomstergrenene over

 

Som snør oss på skuldrene, snør oss på hendene
snør dette bildet i frys
En sol kaster brønner av skygge
En natt bygger søyler av lys

Og ennå en stund er vi trygge
ennå går veien frem
ennå en stund før en demring
roper oss hjem

 

Så fyller du mørket
med lått og humør
– Som bildene strømmer
fra din prosjektør!

Med voice-over-fraser
jeg aldri skal glemme
du hvisker de lavt
og med hemmelig stemme

Vi sitter, til morgenrød
dekket av blomstersnø

 

Snø over skuldrene, snø over hendene
parken er full av skulpturer
hver dag står de frosset i tiden
hver natt går de lønnlige turer

 

Ennå en stund er vi trygge
ennå går veien hit
ennå en stund før det stygge
glefser sin bit

 

Ennå en stund før en soloppgang freser, og blør
Og smelter vårt bilde av parken, der blomstene snør

Når min far er død

Denne er heldigvis ikke sann, forhåpentligvis ikke på mange år ennå. Skrev diktet da min far var syk. Og mesterverket “Far sin hatt”, av Terje Nilsen, kan nok ha inspirert også, hørte mye på den sangen da – og ennå, forsåvidt.
(youtubelink:http://www.youtube.com/results?search_query=far+terje+nilsen&sm=3)


Når min far er død skal jeg sitte
og stirre på en telefon
denne lille dingsen av plastik
som rommet en bastion

Et nummer jeg ennå kan ringe
uten at noen hører et ring
Når min far er død skal jeg sitte
og ringe til ingenting

Når min far er død skal jeg vente
på dager som aldri kom
og finne frem bilder. Og smile
Der er han! Jeg later som

Og huske et smil og en hånd

Og skjønne at noe døde
den dagen min far forsvant
Folk sier man er den man er
Jeg skal innse: Det er ikke sant

Når min far er død kommer dagen
som et fremskritt mot ingenting
og gravsteinen hans blir et alter
der jeg kommer med mine små ting

Der er jo en blomst jeg kan rette på
Der kransen så nylig ble lagt
Og huske hva jeg ville spurt han
Og vite hva han ville sagt

Først da blir jeg ordentlig alene
“Tarjei, vent! Du må gjøre det sånn”
Og i et svimlende glimt skal jeg merke
om jeg er sterk nok på egenhånd