Langsomt har jeg begynt å gi opp

Januar er kanskje den eneste måneden ingen gleder seg til. Dette diktet skrev jeg i januar. Heldigvis noen år siden nå. Men det jeg ville si var: Unnskyld, Januar! Du er faktisk ikke så verst.


Så mange tanker om alt men følelser om ingenting
rundt i ring rundt i ring
blinkende bilder bak øyelokkene, som ødelagte tv-apparater
der et blink her et blink

Husker du fallet?
I bakken, den våren?
prøve å sove nå
snart er det morgen

Bilene utenfor, vær nå litt stille!

Duene, vær så snill. Ikke kurre nå

Tomme lagre av
Serotonin

Husker du dengang da livet var ungt!
Å, det var tider!
Nå er det blitt rart, rart som i en fortelling
Skjønt, alle folk lider!

Tårer i skjul må en voksen tåle
Lidelse adler mannen
Veien er målet…hah, vissvass!

Og duene, duene! Stakkars små duene!
Som kryr på gesimsen – hvem tenker på dem?
Dyrene i verden, fiskene, fluene, stakkar alle…
Tårene kommer
men hvorfor det?
Jeg følte jo intet isted?

Snart er det sommer
snart må jeg reise
Når sollyset kommer
da skal jeg reise
reise
reise
Noe må skje

Hvorfor dro hun?
Du får aldri rede på det
Klokken er fire, isted var den tre

Hvor dro hun hen?
Hun var jo min eneste venn, ååå!
Tårene dynker puten, duene bak ruten
Dere forstår meg, ikke sant? Si dere forstår meg. Kjære små duer. Mine eneste venner –

Serotonin. Serotonin.

Sove, bare man fikk sove…

Serotonin. Serotonin.
Det er jo så enkelt, det er jo kjemisk! Trenger bare litt justering
Serotonin

Hold kjeft duer, dere bråker! Jeg har ikke sovet på to døgn. Faens fugler, faens kryp

Drikk. Drikk. Ødelegge hjernemetabolismen. Drikk. Nei.
Skal begynne å jobbe, leve sunt, streit. Og…

noe

Unnskyld duer
unnskyld verden
nå er vi igang igjen


Jeg vil juble, det er lenge siden sist. Jeg har stått på sidelinjen, vært betrakter, vært turist. Og jeg har trodd at jeg har visst. Hvordan jeg skulle spille spillet, krype langsomt, krype stille, gnikke støtt på gamle mønstre. Med tålmodig pussefille. Stadig møye. Ingen stopp. Du skal fremover og opp! Kjenne síg i sinn og kropp. Trekk nå pusten, du skal vinne, se et mønster begynner skinne, hjertet øker på der inne, allegretto? Nei, galopp! Med et flagg til fjellets topp. Hvilken blomst har beste duften? Regnbufarver, stjernedryss, splintrer kulden med sitt kyss. Hvilken blomst har beste duften? – Ja, jeg visste det jo nyss: Den som langsomt foldes ut i natteluften. Etter hele livet sitt i kneblet knopp.

Men langsomt har jeg begynt å gi opp.

 

Alene på en T-bane lå du. Tannløs, lå du. Vettløs? Nei. Jeg var brisen, og vi pratet. Det var nok av folk omkring. Noen sto der i en ring, var det noe som var skjedd?

– Det går bra, vi bare sitter.

Det er rart når folk blir redd. Bare jeg så på de og nikket. Gikk de sirkel utenom. For nå satt jeg her med deg, du var en gammel uteligger, du var tannløs, du var neger. Folk var nølende og kikket. Du fortalte om din sønn. Om alle årene som tigger. Om kanossagang blandt leger. For å få den lille rusen, som du aldri kunne slippe. Om en stadig stille bønn, når du legger deg for kvelden. Om å aldri mere våkne. Om den svette, skitne fellen. Som du påsto var en seng.

Og som du kalte «Daddy»

Du ble med meg på hotellet. Resepsjonistens store øyne, der du hinket bort mot heisen. Ditt lille lykkesmil i fleisen. Da jeg tok frem den sterke drikken. Bød på røyk, satt på musikken. «Cheers my man!» – var dette prikken over i´en, strategien – nå som alt var gått i frø? Før slutten stiger energien, var det her du skulle dø? Eller kanskje jeg var offeret, for faen, var du sprø?

Det går bra, vi bare sitter. Bakom hvert vårt lille gitter glir en prat snart bort i disen, litt om mat, om gamle hit´er, ord som griper ord i halen, litt om hat, du nevner fyren som skal ta deg.

«If he kills me, be it so»

Jeg vil juble, det er lenge siden sist. Og de jeg kjenner skulle visst hva jeg har gjort. Midt i det lille, mye stort. Mye vågalt og avsindig, lokket til og sparket bort, kjent på råtne tenner skramle uten sjans å kunne nå de, ville røsket de med roten, men holdt uten når smerten stråler, ingen målere som måler det man tier om, usynlig, til det tyter ut som kaldsvette i angst og alkohol. Trygdehybel, fjernkontroll og pinnestol. Og et liv man ødslet bort. Jeg har gjort så mye stort.

«Thanks for your time, now me and Daddy have to go»

Jeg vil juble, det er lenge siden sist. Det har vært så mange timer helt alene, og jeg merker, at det sliter. Hvordan ensomheten biter, og hvor råtne tenner verker. På hotellrommet jeg leier ønsket han seg bort fra livet, men fremdeles skal han drive, som en blodfille i snø, før han omsider sier stopp, og med et sukk får ende ferden. Se: Jeg jubler! Spriten tar den siste hemning. Noe helt nytt er i emning. Gamle sperrer rives ned, og fryden kiler i min kropp. Strutseklyv mot fjellets topp. Skål da natten! Skål da duene, skål verden!

For jeg trodde jeg forsto. Men jeg tok feil.
Masse lukket skjønnhet i en kneblet knopp.

Og langsomt har jeg begynt å gi opp.

Bookmark the permalink. Follow any comments here with the RSS feed for this post.
Post a comment or leave a trackback: Trackback URL.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *