Når min far er død

Denne er heldigvis ikke sann, forhåpentligvis ikke på mange år ennå. Skrev diktet da min far var syk. Og mesterverket “Far sin hatt”, av Terje Nilsen, kan nok ha inspirert også, hørte mye på den sangen da – og ennå, forsåvidt.
(youtubelink:http://www.youtube.com/results?search_query=far+terje+nilsen&sm=3)


Når min far er død skal jeg sitte
og stirre på en telefon
denne lille dingsen av plastik
som rommet en bastion

Et nummer jeg ennå kan ringe
uten at noen hører et ring
Når min far er død skal jeg sitte
og ringe til ingenting

Når min far er død skal jeg vente
på dager som aldri kom
og finne frem bilder. Og smile
Der er han! Jeg later som

Og huske et smil og en hånd

Og skjønne at noe døde
den dagen min far forsvant
Folk sier man er den man er
Jeg skal innse: Det er ikke sant

Når min far er død kommer dagen
som et fremskritt mot ingenting
og gravsteinen hans blir et alter
der jeg kommer med mine små ting

Der er jo en blomst jeg kan rette på
Der kransen så nylig ble lagt
Og huske hva jeg ville spurt han
Og vite hva han ville sagt

Først da blir jeg ordentlig alene
“Tarjei, vent! Du må gjøre det sånn”
Og i et svimlende glimt skal jeg merke
om jeg er sterk nok på egenhånd

Bookmark the permalink. Follow any comments here with the RSS feed for this post.
Post a comment or leave a trackback: Trackback URL.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *