Langsomt har jeg begynt å gi opp

Januar er kanskje den eneste måneden ingen gleder seg til. Dette diktet skrev jeg i januar. Heldigvis noen år siden nå. Men det jeg ville si var: Unnskyld, Januar! Du er faktisk ikke så verst.


Så mange tanker om alt men følelser om ingenting
rundt i ring rundt i ring
blinkende bilder bak øyelokkene, som ødelagte tv-apparater
der et blink her et blink

Husker du fallet?
I bakken, den våren?
prøve å sove nå
snart er det morgen

Bilene utenfor, vær nå litt stille!

Duene, vær så snill. Ikke kurre nå

Tomme lagre av
Serotonin

Husker du dengang da livet var ungt!
Å, det var tider!
Nå er det blitt rart, rart som i en fortelling
Skjønt, alle folk lider!

Tårer i skjul må en voksen tåle
Lidelse adler mannen
Veien er målet…hah, vissvass!

Og duene, duene! Stakkars små duene!
Som kryr på gesimsen – hvem tenker på dem?
Dyrene i verden, fiskene, fluene, stakkar alle…
Tårene kommer
men hvorfor det?
Jeg følte jo intet isted?

Snart er det sommer
snart må jeg reise
Når sollyset kommer
da skal jeg reise
reise
reise
Noe må skje

Hvorfor dro hun?
Du får aldri rede på det
Klokken er fire, isted var den tre

Hvor dro hun hen?
Hun var jo min eneste venn, ååå!
Tårene dynker puten, duene bak ruten
Dere forstår meg, ikke sant? Si dere forstår meg. Kjære små duer. Mine eneste venner –

Serotonin. Serotonin.

Sove, bare man fikk sove…

Serotonin. Serotonin.
Det er jo så enkelt, det er jo kjemisk! Trenger bare litt justering
Serotonin

Hold kjeft duer, dere bråker! Jeg har ikke sovet på to døgn. Faens fugler, faens kryp

Drikk. Drikk. Ødelegge hjernemetabolismen. Drikk. Nei.
Skal begynne å jobbe, leve sunt, streit. Og…

noe

Unnskyld duer
unnskyld verden
nå er vi igang igjen


Jeg vil juble, det er lenge siden sist. Jeg har stått på sidelinjen, vært betrakter, vært turist. Og jeg har trodd at jeg har visst. Hvordan jeg skulle spille spillet, krype langsomt, krype stille, gnikke støtt på gamle mønstre. Med tålmodig pussefille. Stadig møye. Ingen stopp. Du skal fremover og opp! Kjenne síg i sinn og kropp. Trekk nå pusten, du skal vinne, se et mønster begynner skinne, hjertet øker på der inne, allegretto? Nei, galopp! Med et flagg til fjellets topp. Hvilken blomst har beste duften? Regnbufarver, stjernedryss, splintrer kulden med sitt kyss. Hvilken blomst har beste duften? – Ja, jeg visste det jo nyss: Den som langsomt foldes ut i natteluften. Etter hele livet sitt i kneblet knopp.

Men langsomt har jeg begynt å gi opp.

 

Alene på en T-bane lå du. Tannløs, lå du. Vettløs? Nei. Jeg var brisen, og vi pratet. Det var nok av folk omkring. Noen sto der i en ring, var det noe som var skjedd?

– Det går bra, vi bare sitter.

Det er rart når folk blir redd. Bare jeg så på de og nikket. Gikk de sirkel utenom. For nå satt jeg her med deg, du var en gammel uteligger, du var tannløs, du var neger. Folk var nølende og kikket. Du fortalte om din sønn. Om alle årene som tigger. Om kanossagang blandt leger. For å få den lille rusen, som du aldri kunne slippe. Om en stadig stille bønn, når du legger deg for kvelden. Om å aldri mere våkne. Om den svette, skitne fellen. Som du påsto var en seng.

Og som du kalte «Daddy»

Du ble med meg på hotellet. Resepsjonistens store øyne, der du hinket bort mot heisen. Ditt lille lykkesmil i fleisen. Da jeg tok frem den sterke drikken. Bød på røyk, satt på musikken. «Cheers my man!» – var dette prikken over i´en, strategien – nå som alt var gått i frø? Før slutten stiger energien, var det her du skulle dø? Eller kanskje jeg var offeret, for faen, var du sprø?

Det går bra, vi bare sitter. Bakom hvert vårt lille gitter glir en prat snart bort i disen, litt om mat, om gamle hit´er, ord som griper ord i halen, litt om hat, du nevner fyren som skal ta deg.

«If he kills me, be it so»

Jeg vil juble, det er lenge siden sist. Og de jeg kjenner skulle visst hva jeg har gjort. Midt i det lille, mye stort. Mye vågalt og avsindig, lokket til og sparket bort, kjent på råtne tenner skramle uten sjans å kunne nå de, ville røsket de med roten, men holdt uten når smerten stråler, ingen målere som måler det man tier om, usynlig, til det tyter ut som kaldsvette i angst og alkohol. Trygdehybel, fjernkontroll og pinnestol. Og et liv man ødslet bort. Jeg har gjort så mye stort.

«Thanks for your time, now me and Daddy have to go»

Jeg vil juble, det er lenge siden sist. Det har vært så mange timer helt alene, og jeg merker, at det sliter. Hvordan ensomheten biter, og hvor råtne tenner verker. På hotellrommet jeg leier ønsket han seg bort fra livet, men fremdeles skal han drive, som en blodfille i snø, før han omsider sier stopp, og med et sukk får ende ferden. Se: Jeg jubler! Spriten tar den siste hemning. Noe helt nytt er i emning. Gamle sperrer rives ned, og fryden kiler i min kropp. Strutseklyv mot fjellets topp. Skål da natten! Skål da duene, skål verden!

For jeg trodde jeg forsto. Men jeg tok feil.
Masse lukket skjønnhet i en kneblet knopp.

Og langsomt har jeg begynt å gi opp.

Frem, og tilbake

Ved årsskifter ser man frem, og tilbake. En gang, f eks i 1979 (jeg er født i 69), var annen verdenskrig fryktelig lenge siden. Not anymore. Skjønt den jo er dobbelt så langt unna nå, som i -79. Hjernen jobber med saken.


Jeg tenkte: Hvorfor leve forlengs i tid?
Lev baklengs, se bestefar endres og bli
En ungdom. Her går vi og slenger
Blant seilskuter, hesteskyss, dampindustri
Det er ikke lenge siden, lenger

Du fremtid. Er det du som er livet?
Iblant vil jeg snu perspektivet
Der fremme står døden og stenger
Skjønt en dag kan et barnebarn stanse og si:
Jøss.
Det er ikke lenge siden, lenger

De kjærlige øyeblikk

Nå i julestrien – kanskje den verste tiden. Jeg prøver å hinte, men det går henne hus forbi. Så da skriver jeg et dikt om det istedet.


Kjæreste, skjønneste kjæresten min
stram som en strikk
Hjertet har mye å rekke
av kjærlige øyeblikk

Kjæreste frøken “Hold-kjeft-og-forsvinn”
klikketi-klikketi-klikk
fort er de nær, og fort vekke
de pulsslagene vi fikk

Ta et sekund her i favnen
du sovner vel kanskje en gang
Da kan jeg si unnskyld, og mumle et takk
Og klappe deg i mitt fang

Le av den hunden vi så da
med sløyfe og bobledress på!
Jeg ler av den stadig, alene
Den kunne jo knappest meg gå!

Solskiven skinner og skinner
Snøfugger samles og snør
Jordkloden spinner og spinner
Mennesker fødes og dør

Alene på værelset, gåstol og stokk
Klokken sitt tikketi-tikk
tikketi-tikketi-tikk
Farget jeg minnenes flokk?
Farget du minnenes flokk?

Si, var de mange nok?
De kjærlige øyeblikk?

Regnværssang (Siver)

I og med været i det siste, ble det ennå et regnværs-innslag, denne gang en liten låt til melodi på den gamle Elvis/Peggy Lee-hit’en “Fever”.
Man blir forøvrig stoisk av regn. Se på kuene når det regner, de bare står der.

For Youtube-link, klikk

Her

Sa det te min bror og fetter
Sa det til min beste venn
Neste gang når været letter
Ska vi ta en tur på Ulriken igjen

Men regnet siver
Gjennom frakken – Uker, månder blir te år
Siver!
Ned i nakken
Regnværsstrenger står og står

Hadde tenkt å male veggen
Hadde tenkt å luke bed
Hos min onkel nedi Dreggen
Men eg har enno ikkje komt meg ned

For regnet siver
Ned langs ryggen – Helly Hansen hakkje kjangs
Siver!
Her på Bryggen
Går vadefugler gatelangs

Eg har jo ikkje lyst å klage
eg glemmer sorgen når eg ser på Brann
men når eg skrek ut for å støtte laget
fikk eg munnen full i vann

For regnet siver
stråler spyler
kvins og katter, mus og menn
Siver!
aaah! vi hyler, hem og skifte kler igjen

Mine sommerkler fikk eg begrave
posten henter eg med fiskestang
For min have ble atlanter-have
Og Klatrerosen ble te tang

Og regnet siver
Dar kjem dampen
Kver gang eg puster ut og inn
Siver!
Badestampen
Samler dråpene i stuen min

Har du hørt kor regnet siver. Selv din tankestrøm blir våt
Ord og bilder glir og driver. Gamle minner kjører båt

For regnet siver
dråper kiler, støvler surkler, krager snus
Siver!
som det siler, sildrer i et evig sus

Waterloo. Våte é vi to og våt é du
Våt é du. Couldn´t escape if you wanted to
Ou ou ou ou Våt e du. Couldn´t escape if you wanted to

Elte-dikt

Det bor en gammel baker på en bitteliten øy, sa Inger Hagerup. Er det noe med bakere som gjør at vi tenker på dem som ensomme og litt heltemodige? Hvorfor? Men… hvorfor ikke? Dette må utforskes! Her er mitt bidrag.


Det eltes i sør og det eltes i nord!
Det dunkes og strekkes og dras
Det bankes på brikker, det bakes på bord
Det klemmes og knipes og knas

Det krystes og klaskes, det vaskes det fnaskes
Det gnekes og gnukkes og gnis!
Det buktes og baskes og pensles og daskes
Det smøres og smakes og smis

Å, hvor er de ukjente helter
som elter og elter og elter
Jeg spør deg igjen og igjen:
Hvor er disse storslagne menn?

Ja, hvor er de ukjente mange
med melstøv og pudder i fanget
Som fingrene fuktet
og deigklumper tuktet

Igjen og igjen og igjen?

Når nettene strakte seg lange
Så stod de på nes og på tange
og blundet og drømte seg hjem

Og skjebnen begrublet
og klemte og knublet
og kjevlet de brødleiver frem

Og ingen plakett eller søyle
på nut eller nes eller teig
Beærer de menn som fikk tøyle
sin sjel og sitt mel og sin deig

Så syng! For de ensomme helter
som elter og elter og elter
Jeg spør deg igjen og igjen:
Hvor er disse storslagne menn?

Hvem husker de ukjente mange
med melstøv og pudder i fanget
Som fingrene fuktet
og deigklumper tuktet

Igjen og igjen og igjen?

Det flyter en deig gjennom livet
En saga som ingen tør skrive

Avskjed med Monica

Det er rart med det, jeg har kritisert Monica Mæland så glosene spretter, mang en gang. Men nå når hun forlater oss for å bli minister, så blir jeg rent vemodig allikevel. Så da måtte jeg forfatte et lite avskjedsdikt til henne.


Og byen vart så stille
og dagen vart så matt
lat tunge tårar trille:
Monica har dratt!
Frå Dreggen og til Marken
ligg ei klam, usynleg hand
Og duene i parken
går med sorte sørgeband

Då spirer det ein kime
mot blygrå morgongry
i denne stille time
så ser eg deg på ny
Ser soldråpane kransa
ditt glade, ljose hår
Høyrer fløytetonar dansa
når du lattertrillar slår

Det er så djup ein lønndom
berre meg og deg veit om:
Me finn kvarandres hender
i sjelens møterom
I draumens korridorar
diskuterar vi budsjett
i tankens blå kontorar
går praten lyst og lett

Du spør meg om votering
eg legg fram ein strategi
om park- og veiplanering
som du er enig i
Å, Monica! Lat skina
ditt smil, din lått så kvikk
no sit vi i kantina
med samanfletta blikk

Det er dei dulgte lender
berre du og eg veit om
når hender søker hender
i draumens møterom

Når sorg og saknad bit meg
blir eg lett som fløteskum
for då blundar eg, så sit eg
i draumens møterom

Der kor tankane får spinne
Kor du stryk meg over kinnet
Me har kveldsarbeid her inne
i draumens møterom

Øyeblikket

My best moment? I have a lot of good moments but the one I prefer is when I kicked the hooligan.
(Eric Cantona)


Når øyeblikket kaller!
Jeg skal komme
Uten forberedelser, og uten kart
Om et øyeblikk er øyeblikket omme
Lukkes til, glir bort i tiden
Tenke kan du gjøre siden
Alle livets veikryss møter deg i fart

Øyeblikket kaller!
Du må svare
du må ikke dvele ved hva du skal si
For kun et øyeblikk skal øyeblikket vare
Skjelvende av pilestikket
overgitt til øyeblikket
– se, du dvelte. Øyeblikket dro forbi.

Gravskrift over en snegl

Dør åpen. Snegl inn. Snegl over gulv. Trapp foran. Hva nå? Snegl sliten. Mat fraværende. Problem.


Kjære snegl, du smøg deg inn
døren min sto åpen
blankt og glatt ditt snegleskinn
som et barn til dåpen

Men din livsgnist den forlot deg
Der hvor trappen tårnet mot deg
strakk du dine våpen

Kjære snegl, et slimet bånd
der solens stråler danset
lå dørstokken. Ditt Rubicon
Fremad! så laurbærkranset

To døgn. Halvannen meters slit
Langt nådde du, men bare hit
før sneglehjertet stanset

Du ble en størknet, hard ampull
fordi jeg fra tracteuren
i gangen sovner, god og full
og vidt på gap står døren

Jeg ser deg skrumpe, drit i det!
Tenk på min lever, du, og le
Når jeg spretter likøren

Kjærligheten ligger i et hvelv

Den kjærleiken, den kjærleiken. Den opptrer bare i glimt, men så er den der hele tiden allikevel. Sly little bugger, really.


Når den vakre våren kommer
og vinteren forsvinner
Slåss vi mot en blodig sommer
og en høst med røde minner

og kjærligheten ligger i et hvelv

Vi ante det som skjedde
i alt som snart skal bli
de timene vi lengtet mot
var stadig vekk forbi

og kjærligheten ligger i et hvelv

Jeg leter etter blikket ditt
– panikk eller pasjon?
Iallefall en gjenlyd
fra min ungdoms eksplosjon

Jeg leter etter hånden din
– den førte meg jo hit?
skjønt det var andre hender
som var med en liten bit

og kjærligheten ligger i et hvelv

Vi sitter på en benk iblandt
Ved benken glir en elv
Mot høsten skjelver bekk og blad,
så kom igjen og skjelv
Nå fanger jeg inn blikket ditt
så fanger du inn blikket mitt
Nå griper du rundt hånden min
så griper jeg rundt hånden din

og kjærligheten ligger i et hvelv

Når det regner på Østlandet

Det regner alltid på telt. Uvær tilbakelegger gjerne hundrevis av mil – i motvind – for å få anledning til å regne på et telt. (Dave Barry)


Eg vet
At det e bittert å søke sin glede
i menneskers motgang og lede
den som godtes ved andres misére
e jo han som sjøl ingenting kan

Men pokker, det får heller vère
– og eg e jo en bitter mann

For eg bærer en hemmelig fryd
Og eg ler, med en pipende lyd –

Ja, det kildrer mitt lille hjerte
at halve Østlandet står under vann
at det fosser av regn over Bogstadvei’n
at det tordner på Karl Johan
at briske små Bærumsbær jages på flukt
av frådende, snerrende, flerrende fukt
age og tukt!
Eg burde vel latt det vere
Men det e grenser for ka man kan

Konen har gått i fra meg
verten har sagt meg opp
jovisst, det e lov å sitere
og eg kjenner et stikk i min kropp
når eg tenker på Lillebjørn Nilsen
på Tostrup, med tang i sitt hår
for Lillebjørn ønsker eg alt godt
men eg håper og tror han forstår

At når solen skinner i Bergen
og Strandsiden glitrer av gull
så elsker vi tanken på byen der øst
på vei ned et avløpshull
Der himmelens glatte kaskader
pisker de sanseløst søkk
se de bråkjekke småkonger bader
Adjøss, trekk i snoren, good luck

Selv hjemlige skurer kan tåles
såfremt vi i Dagbladet sér
at den vannstand som østenpå måles
e 10 centimètere mer!
Om eg står i en grøft og drenérer
kan eg smile mot himmelens foss
for han der som for Kongen marsjerer
e jo enno mer klissklass enn oss!

Oslo-sko blir till vannmugne pløser
Gjennom Slottsparken vralter en sel
Her i Bergen går eg, skjønt det pøser
med en lykkelig sang i min sjel

Okei –
Ikkje spit de som plasker på bunnen
la din latter bli uten en lyd
Det é greit, no ska eg lukke munnen
gå og skam seg, og angr og fortryd –

skjønt isen ved Grønland smelter…
Akerselva får flomstore belter…
nå bukter og buer
seg rekved, det stuer
seg trikkekort, pannebånd, Holmenkoll-huer
gardister, artister, VG-journalister
ved sluser og kumlokk og bruer
Folk gurgler, der takrenner velter
så vannstrålen står som et spyd –
Mot Frognerske fruer
og padlende duer
blant rustne, forvridde
snart sunkne statuer
av Østlandets såkalte helter…

O, himmelske, salige fryd!!