Til Reidar Geir

Det var ingen som deg, Reidar Geir. 
— —


I byparken står der
et kirsebærtre
Hvergang det ble vår der,
gikk vi for å se

Og satt der, til kveldens brumming
ble nattesval susing og summing

 

Da diktet du sangen
som jeg kunne låne
du sa at den handlet
om sol og måne

Vi sitter, mens byen sover
med vårblomstergrenene over

 

Som snør oss på skuldrene, snør oss på hendene
snør dette bildet i frys
En sol kaster brønner av skygge
En natt bygger søyler av lys

Og ennå en stund er vi trygge
ennå går veien frem
ennå en stund før en demring
roper oss hjem

 

Så fyller du mørket
med lått og humør
– Som bildene strømmer
fra din prosjektør!

Med voice-over-fraser
jeg aldri skal glemme
du hvisker de lavt
og med hemmelig stemme

Vi sitter, til morgenrød
dekket av blomstersnø

 

Snø over skuldrene, snø over hendene
parken er full av skulpturer
hver dag står de frosset i tiden
hver natt går de lønnlige turer

 

Ennå en stund er vi trygge
ennå går veien hit
ennå en stund før det stygge
glefser sin bit

 

Ennå en stund før en soloppgang freser, og blør
Og smelter vårt bilde av parken, der blomstene snør

Bookmark the permalink. Follow any comments here with the RSS feed for this post.
Post a comment or leave a trackback: Trackback URL.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *